Saker man gleder seg til.

I morgen drar jeg til London for graduation. Det blir fint. Jeg skal kose med gamle klassekamerater og hilse på deres foreldre. Pappa lander en halvtime før meg. Han skal også få en klem. Jeg skal kaste hatten opp i været og tenke at året på LSE plutselig var over. Vi skal skåle i champagne og spise de litt stusselige kanapeene skolen alltid disker opp med (men vi klager aldri, for vi blir alltid brisne på skolens regning). Jeg skal innom design museum, vise Pappa mine favorittverker på TateModern, jeg skal drikke glühwein langs Themsen, gjøre juleshopping med en stor Starbucks i hånden, jeg skal spise ute, puste inn Londons forurensede luft, drikke øl på pub og spise indisk på min faste sjappe rett ved der jeg bodde. London blir fint.

Og når jeg kommer hjem har bestevenn E inntatt leiligheten og dagen etterpå skal jeg igjen klemme på Hjertet. Og forhåpentligvis ligger snøen fortsatt slik at jeg kan jogge på hvitt underlag.

Juleønske

Jeg ønsker meg gullundertøy.

Kan godt lære meg å fly også, forresten.

Jul = antigull.

Jeg synes jul er noe absolutt … kjipt. Faktisk misliker jeg julen sterkt. Tidvis hater jeg julen. Og hva med reklamen til Oslo City? Brettede penger, en grotesk blanding av kapitalisme og religiøsitet. Kanskje liker jeg julen når jeg får barn, men inntil det..

Vel. To bra ting med julen er Poings julekonsert, som i år holdes søndag 13 desember, sjekk hjemmesiden deres. Alltid en sann glede.
Den andre bra gleden er at året snart er slutt og jeg kan tenke over hva jeg har oppnådd samt legge planer for neste år. Digg.

Og bonus: Her er en liten spilleliste til å synes synd på seg selv i desembermørket.

Narnia

Som liten elsket jeg Narnia-serien. En hemmelig verden bak skapet! Fantastisk.

Som voksen skulle man nesten ønske en slik utgang fantes noen ganger, en alternativ verden. På et vis fungerer blogger, twitter, underskog og facebook som alternative, i alle fall parallelle, verdener. Når jeg skroller nedover motebloggene drømmer jeg meg rent vekk i sorte klær, på facebook analyserer jeg alle i et bourdieusk perspektiv, på twitter undrer jeg meg over hvordan folk posisjonerer seg selv… Litteratur er også en slags alternativ verden. Noen ganger blir jeg trist når jeg har lest ferdig en bok, jeg har blitt så glad i karakterene og vil at historien skal fortsette og fortsette og fortsette. Andre bøker er noe mer pinsomme å komme igjennom. Om dagen leser jeg Ayn Rand (hvilket et par av vennene mine har reagert kraftig på, siden hun visstnok er en av Siv Jensens favorittforfattere, er beinhard tilhenger av Laissez faire-økonomi og objektivist. Selv synes jeg dama er ganske kul og jeg liker bøkene hennes) hvilket inspirerte meg til å skrible på mer enn bare noveller. Mulig fungerer også skriving som et slags Narnia. Hva vet jeg. Lille Lucy Pevensie er uansett utrolig fin på håret og en velkledd frøken.

Gull: å reise

Helst skulle jeg reist hele tiden. Få ting gjør meg så rolig. Sitte på tog og lese og skrive, sovne før take-off og våkne når flyet lander, pakke koffert, se på mennesker som treffer hverandre igjen. Kanskje ikke uventet er avslutningsscenen i Love Actually en av mine favorittscener. Jeg gråter hver gang jeg ser den (og noenganger kan jeg felle en tåre bare ved å tenke på den).

Egentlig har jeg nettopp kommet tilbake til fine Oslo, men om bare seks dager skal jeg tilbake til Qatar. Det er lett å se hvorfor. J sitter og funderer over livets videverdigheter mens jeg trolig er på vei til å flyte timesvis i lunkent hav.

I Qatar kan man også ri på kameler. Det anbefales ikke. Jeg er sikker på at både hester og kameler er onde, onde dyr. Hest er best på brødskiven, kameler er best å observere på avstand. Bildet under er min stebror som sitter på en kamel for første gang. Trolig skalv jeg så på hånden at han ble hodeløs.

Helst vil jeg dra tilbake til SørAfrika snart også. Der ville jeg sjekket ut om bydelen Melville i Johannesburg fremdeles er like trivelig, jeg ville sett på dyrene i Afrika, jeg ville vannsportet langs kysten og slappet av i Durban. Også ville jeg tatt turen til Simons Town rett utenfor CapeTown for å se på de søte pingvinene som en dag bare dukket opp på stranden og som siden har bosatt seg der. Btw, de stinker aldeles grusommelig.

CapeTown i solnedgang. Her burde man sitte med en man er glad i og kline mens solen går ned. Det gjorde ikke jeg, men det er på to do-listen.

Da jeg var liten var familien min i Yugoslavia i to måneder. Jeg fikk diare og levde på vann og ristet brød og kulltabletter i en måned. Stakar mamma og pappa måtte vaske etter meg hvor enn vi var. Men jeg likte Yugoslavia. Jeg lærte ord som nasi (nese) og doberdan (god dag) og lærte å drikke melkekaffe lenge før det het latte og au lait i Norge. Senere har jeg vært tilbake i Kroatia tre ganger. Kroatia er kanskje mitt favorittland. Nå unngår jeg diare og spiser digg kjøtt og drikker deilig vin og går kanskje crazy og bestiller en eller flere pivo (øl). Se meg stupe i det vannet til sommeren. Lett.

Høst

Oslo er kaldt. Jeg er kledd i grått og sort og matcher naturen fullstendig.
Oslo er ganske folketomt. Kafeer brenner levende lys og mennesker drikker rødvin og kakao og øl. Jeg bruker skjerf som lue. Jeg savner deg.

Yogagull

Ved siden av jogging er Bikramyoga det beste jeg vet om av trening.

Bikramyoga er hardcore yoga i 42 varmegrader. 26 stillinger i løpet av 90 minutter er nok til å tone boddyn og gjøre sjelen blid, glad og i vater. Da jeg bodde i London pleide jeg å ringe min bestis M etter hver trening, sprudleglad. I Oslo finnes et knøttlite studio som funker fint. I Qatar trente jeg Bikram for meg selv, varmen var jo nesten det samme. Ikledd bikini strakk jeg på lemmene i solen. O lykke. Kanskje den aller fineste gangen var da J og jeg var nordpå. Han windsurfet, jeg tuslet langs den kremhvite stranden til jeg fant et sted ingen kunne se meg. Å holde balansen i sanden er ikke helt lett. Men liggende backbend (posisjon nr 20) mens bølgene skvulper over deg, det er aldri aldri feil.

Her er de 26 posisjonene, og her er mer fakta om Bikramyoga i Oslo.

Hvorfor gull er gull

Som gullelsker følger jeg selvfølgelig med på gullprisene. Fin kurve, hva? Oppad, oppad, oppad. Tydelig at stadig flere forstår at gull er gull.

Hentet fra Kitco.

Banjogull

Enhver sang som inneholder banjo eller ukulele får en ekstra stjerne av meg. Kanskje to, tilogmed.

I Qatar har det blitt en del bilkjøring. Jeg er DJ og den perfekte passasjer. Mens hunder etterlater snutemerker på frontruta, ettelater jeg tåmerker.
Her er noe av det som spilles mens jeg ser ørken, ørken, ørken, kameler og hav.

Mumford & Sons er så himla bra! I dies. Sjekk mer på hypem.com

Dent May and his Magnificent Ukulele var vårens soundtrack i London – og holder seg godt inn i såkalt høstlige Qatar. “I only hurt you cause I love you”. Sukk.

Noah and the Whale har laget mitt favorittalbum i år. Siden de har tait kontroll på embedding av videoer får du heller høre på musikken på myspacesiden deres. Jeg liker I have nothing, Stranger og My broken heart best. Kanskje ikke den mest oppløftende musikken man kan høre på, det skal sies, men gud så vakkert. Det funket i alle fall da vi kjørte inn til Doha i går, i stillhet.

Hverdagsgull

En kveld forrige uke hadde en hvit due plassert seg selv utenfor leiligheten til J. Det var den første hvite duen jeg har sett i Qatar, bortsett fra i Souqen, hvor duer står tett i bur og venter på å bli kjøpt og kanskje bli falkemat. Jeg lukket døren og åpnet den igjen. Duen sto der fortsatt. Gaten ellers er øde. Kun han, to andre gutter og fire ulende villhunder bor der. Og nå altså en hvit due. Duen hang med nebbet, stjerten, vingene og tittet på oss. Det så ut som den kunne dø hvert øyeblikk.

Vi satt oss på stentrappen og så på den en lang stund. Mr. Bird flyttet seg ikke, den bare tittet på oss. Vi ventet på at den skulle ramle til den ene siden mens den pep sitt siste pip. – Kanskje den vil ha vann, sa jeg. J hentet en skål med vann. Duen drakk, masse. Så gikk den noen fugleskritt bortover før den ble stående igjen. Vi flyttet skålen etter Birdie. Igjen drakk den.

Da vi så til Mr. Fugl noen timer senere hadde han snudd seg 180 grader og bæsjet i skålen. Skålen ble kastet.

I flere dager bodde Mr. Gaybird (den likte J bedre enn meg) i garasjen til J og bæsjet ned surfeutstyr, skrapte opp bilen med fugleføttene sine og la fra seg sine hvite fjær overalt. J jagde den (jeg klagde på dette), Mr. Bird kom tilbake. En kveld ble J ordentlig irritert på mengden av selvlysende, grønn fuglebæsj overalt og jagde den for godt.
(Furt).

Her er Mr. Bird og jeg tidlig i vårt vennskap.